Panna cotta med tjukkmjølk fra Røros

Jeg var invitert på Matmerks fagdag på Grand Hotel forrige uke, og lærte mye interessant om deres virksomhet innenfor norsk mat. På kvelden ble vi servert en nydelig femretters, med norske råvarer i fokus. I tillegg fikk jeg anledning til å møte Ina, Ina, Hanne og Ragna, fire trivelige matbloggere/-skribenter. Jeg overhørte en samtale mellom Ina og Ina om panna cotta med tjukkmjølk fra Røros, og ble umiddelbart nysgjerrig. Det er noe fascinerende med å blande det nære med det fjerne, synes jeg - og i dette tilfellet tror jeg de fleste av oss, ironisk nok, ser på tjukkmjølka som det fjerne elementet. Dette er en frisk dessert, ikke for søt, men med en syrlig ettersmak fra tjukkmjølka som en spennende overraskelse.

Panna cotta med tjukkmjølk fra Røros:

Beregnet for: 3-4 personer

Pris: 80 kroner

Vanskelighetsgrad: enkel

Tid: 1 time tilberedning, 8 timer i kjøleskap

Du trenger:

1/3 l kremfløte

2 dl melk

3 dl tjukkmjølk fra Rørosmeieriet (fås kjøpt i de fleste store butikker)

80-100 gram sukker (smak deg fram)

1 vaniljestang

5 gelatinplater

Legg gelatinplatene til bløt i kaldt vann. Varm opp fløte og melk (ikke tjukkmjølka) og tilsett sukker og vanilje. Blandingen skal ikke koke. Klem lett væsken ut av gelatinplatene og rør dem inn i den varme blandingen. La blandingen stå til temperaturen har sunket til litt over fingervarmt. Visp inn tjukkmjølka til du har en klumpfri blanding. Rør om iblandt, og la blandingen stå til den er romtemperert, før du heller over i passende former og kjøler ned. La stå til innholdet har stivnet tilstrekkelig. Hvelv formen, om du vil, ved å legge den i varmt vann i noen sekunder (avhengig av formens tykkelse). 

Denne panna cottaen gjør seg godt alene, uten et lag med bærgele eller lignende - på den måten kommer tjukkmjølksmaken tydelig frem. Om du vil kan du gjøre som meg og rive litt appelsinskall over. Det fremhever det syrlige uten å bli for dominerende, samtidig som det spriter opp det visuelle.

 - Bli tilhenger av Matentusiasten på facebook og hold deg oppdatert på hva som skjer på bloggen.

- Finn flere matblogger gjennom matbloggsentralen

- Mer om tjukkmjølk fra Røros

Fiskegryte à la Hellstrøm

I hjemmeutgaven av «Hellstrøm rydder opp», var vi for noen uker siden vitne til et studentkollektiv som ønsket å spise sunt og godt, uten at maten skulle overskride en viss budsjettsgrense. Guttene ble, til deres store overraskelse, vist at dette faktisk er mulig. Her har jeg laget Hellstrøms fiskegryte med blåskjell og spinat - en rett som falt i smak både på tunga og i lommeboka til guttekollektivet på St.Hanshaugen.

Fiskegryte med blåskjell og spinat:

Beregnet for: 2-3 personer

Pris: maks 100 kroner

Vanskelighetsgrad: middels

Tid: 1 time

Du trenger:

400 g billig, men fersk, fiskefilet (f.eks. sei)

500 g blåskjell

1 løk

2 fedd hvitløk

Persille eller timian (kan sløyfes)

2 mellomstore poteter

1 pose spinat

Cherrytomater til garnityr

2 brødskiver

Olivenolje

Hvitvinseddik

Kajennepepper

Salt

Stavmikser til miksing

Rens blåskjellene. Stek løk, hvitløk og persille/timian i en kasserolle, før det kokes inn en skvett hvitvinseddik. Hell over 8 dl vann og kok opp. Tilsett blåskjellene og fjerne kaserollen fra varmen. La blåskjellene trekke i 3-4 minutter, før kraften siles bort. Kok kraften opp igjen og tilsett potetene (skrellt, gjerne delt opp i mindre biter for redusert koketid). Skum av kraften underveis. Mens potetene koker, plukker du kjøttet ut av blåskjellene. Legg dette i en liten bolle. Skjær brødskivene i terninger og stek i olivenolje og smak til med salt og pepper, til du får sprø velsmakende krutonger. Når potetene begynner å bli møre tilsetter du spinaten. Disse forvelles i et par minutter før du kjører stavmikseren i gryta. Smak til med salt og kajennepepper

.

Fisken deles i passe små biter og fordeles jevnt på tallerkener penslet med olivenolje. Tallerkenene settes i stekeovnen i 3 minutter på 180 grader, til fisken begynner å bli litt matt i fargen. Mine tallerkener har tålt dette helt fint - bare vær forsiktig og bruk gryteklut når du tar de ut. Hell over spinatgryta; legg blåskjellene, krutongene og cherrytomatene pent på. Servér!

Hellstrøm lager denne suppa også med tomater, istedenfor spinat. Originaloppskriften finner du HER.

For fremgangsmåte og god underholdning ellers, anbefaler jeg dere å se episoden på nett-tv. 

Perfekt mett eller stappmett - hva mener vi egentlig?

Perfekt mett, hva betyr egentlig det? Hvis jeg blir servert mat jeg liker, og porsjonene er store nok, vil jeg spise til jeg ikke orker mer. De fleste kaller dette for å spise seg stappmett, og insisterer på at man er perfekt mett et stykke før man når dette punktet. Stappmett beskrives altså som en negativ tilstand, der lysten har bekjempet rasjonaliteten og man har spist mer enn man burde. For meg derimot, betyr stappmett perfekt mett. En ekte matentusiast skal spise seg stappmett, og så lenge måltidet er velbalansert og godt innebærer ikke dette noe ubehag (for min del, i hvert fall). Slik ordet brukes i dag, oppfatter jeg perfekt mett som et negativt lada begrep. For meg virker det som at folk på død og liv skal vinkle det faktum at de ikke ble stappmette, til noe positivt. Tenk over det, du arrangerer middagselskap, og etter at gjestene har spist uttaler den ene at «...dette var fantastisk. Jeg likte spesielt godt at jeg ble perfekt mett, og ikke stappmett». Er dette egentlig positivt? Det er kanskje velment der og da, men det betyr jo i bunn og grunn bare at du serverte for lite mat. For dersom maten var fantastisk, hadde jo gjesten foretrukket og spist seg stappmett, hadde hun ikke? Forstå meg rett, jeg setter ikke kvantitet foran kvalitet - jeg mener bare at dersom kvalitet er tilstede, så vil man også ha kvantitet. Foretrekker man restaurantanbefalinger der det trekkes frem at man ikke blir stappmett, men (kun) perfekt mett? Jeg gjør ihvertfall ikke det. Gjør meg en tjeneste: Neste gang du hører noen bruke perfekt mett, prøv å tolke hva de faktisk mener. Oppfatter du det som positivt eller negativt? Fortell meg gjerne om det!

Piece!